Min debattartikkel om forskjellen i skolepolitikken mellom høyre og venstresiden, publisert idag i Budstikka:
I Budstikka kommer det fra tid til annen diskusjonen om forskjellene i skolepolitikken til Bærums største parti Høyre og dens største utfordrer Arbeiderpartiet. Debatten om Bærumskolen presenteres som om det er fundamentale forskjeller mellom høyresiden og venstresiden.
Hvordan skal kanskje landets fremste skoletilbud bli enda bedre? Denne fremstillingen tjener til de store partienes fordel, men skjuler at det egentlig er stor grad av konsensus mellom disse partiene.
Hvis man går Høyre og Arbeiderpartiet/SV nærmere i sømmene blir det klart at det kun er nyanseforskjeller mellom de to blokkene, og at man må se til andre partier for å finne en politikk som bygger på at elevene er mennesker og at det derfor må føres politikk som baserer seg på mennesker og ikke på samfunnsøkonomi.
En myte om at det er stor forskjell mellom partiene er knyttet til synet på obligatoriske tester. Høyre blir angrepet for å ville teste mer, men de rødgrønne omfavner selv både nasjonale prøver, PISA, PIRLS og TIMMS for å nevne noen. Dette er tester som stjeler mye tid og som gir ufullkomne bilder av tilstanden i skolen, men som like vel får sette
dagsorden i såvel det høyrestyrte byrådet som i det rødgrønne Kunnskapsdepartementet.
Målstyring ved bruk slike tester er altså ansett som god politikk i begge leire.
En annen myte er knyttet til teoretiseringen av skolen. De rødgrønne fremstiller det som om deres politikk står i motsetning til Høyres visjoner og viser til at de vil innføre valgfag i ungdomsskolen. Dette er lite betryggende når vi vet at Arbeiderpartiet, SV og Høyre har stått sammen om gjennomføringen av de to største teoretiseringsprosjektene vi noen gang har sett i norsk skole, nemlig Reform 94 og Kunnskapsløftet. Hva hjelper to timer valgfag i uka når realfagene fremdeles er de samme?
Den fundamentale forskjellen mellom de store partiene og De Grønne er at vi vil bygge skolen rundt de unge menneskene, lærerne og pedagogene som har sin hverdag i skolen, og ikke rundt samfunnsøkonomiske fremskrivninger fra OECD og EU. De store partiene står blottet mot internasjonale trender som det ikke er noen garanti for at vil virke i Norge. Et symptom på dette er knefallet for en teoretisk skole styrt av internasjonale standardiserte tester og tankene som Bærum Høyre har om å innføre karakterer i ungdomsskolen er et tydelig tegn på dette.
Å fremstille partiene som at de er dypt uenige i slike viktige spørsmål gir inntrykk av at det er meningsfullt å velge den ene fremfor den andre. Denne uenigheten stikker ikke særlig dypt, men når valgkampen nærmer seg hausses den opp og er ikke egnet til annet enn å villede.