// Skrevet leserinnlegg i anledning 8.mars!

Den Internasjonale Kvinnedagen har ulik betydning avhengig av hvor i verden man befinner seg. Noen steder handler det om kvinners rett til samfunnsdeltagelse, om retten over egen kropp, eller rett til eget liv. Her hjemme handler det i dag om likelønn og om å knuse glasstaket og det handler om hvordan vi alle, både kvinner og menn, kan kjempe for likestilling globalt. 8. Mars er også en dag hvor vi skal feire alt det vi har oppnådd: Goder vi i dag oppfatter som helt basale rettigheter var det i sin tid noen som måtte kjempe frem!
Kampen for kvinners rettigheter handler ikke om å frata noen noe -det handler om å skape mer frihet, for alle. Frihet til å gjøre det man trives best med, og til å leve livet som man selv ønsker. Det handler om at Anna kan være en like god politibetjent som Isak, og at Marius godt kan yte like god omsorg som Heidi. Vi vet at kvinnenes inntog i arbeidslivet har bidratt mer enn olje i Nordsjøen til alles velstand, og at vi alle berikes av mangfold i alle deler av samfunnet.
Likestilling handler ikke om at menn og kvinner skal være like.  Det handler om at kjønn ikke skal avgjøre hvilke muligheter man har. Alle land, som ikke gir sine kvinner like rettigheter nekter seg selv utvikling, det gjelder også vårt eget. Det har vi ikke råd til! Skal vi gjøre noe med forskjellene i arbeidsmarkedet er det klokere å ansette likestillingsrådgivere enn yrkesveiledere i skolen. Sementerte kjønnsroller klarer vi helt fint uten skolens veiledning.
Til tross for at vi har oppnådd mye i et av verdens mest likestilte land er det fortsatt mye å gjøre! To konkrete eksempler:

• I Topplederbaromentert presentert av Core i februar viser at Norge på samme nivå som USA når det handler om toppledelse i næringslivet. 92,5 % av alle CEO er menn! Dette er virkelig dystre tall. Hvor er NHO og LO som virkelig må ta denne problemstillingen på alvor? Mye snakk og lite handling, det er den praktiske politikken fra landets to store arbeidsorganisasjoner.

• Vold mot kvinner er en av de største forbrytelsene mot menneskerettigheter i verden i dag.

Det foregår i alle sosiale lag, i alle kulturer og i alle land.  I Norge har vi en tydelig lovgivning på voldsområdet og loven håndheves. Vi lever i et land hvor mange individer og organisasjoners mål er at bekjempe vold mot kvinner og hvor det er bred enighet om at vold hverken kan aksepteres eller rettferdiggjøres. Vi lever med andre ord i et samfunn, hvor vi både normativt og politisk ikke tillater vold. Allikevel er vold mod kvinner fortsatt utbredt her hjemme – hvordan kan det være slik? Der finnes ikke noe enkelt svar, men en del av forklaringen er at volden foregår i det skjulte. Det er fortsatt forbundet med både skam og skyld å være utsatt for partnervold. Og det er ganske enkelt ikke noe vi gjerne snakker om.
Så, selv om vi har kommet et stykke på vei og ser problemet, så er vi på lange veier ikke i mål med å bryte tausheten og de sosiale normer som får oss til å holde kjeft.
Effektiv og reell forandring krever innsats på alle nivå. Det krever en dyp forståelse for de sosiale normer som er i spill. Derfor er vi nødt til å fortsatt kjempe for anerkjennelse, og håndhevelse av jenters og kvinners rettigheter.

8.mars i år blir derfor en markering av dette! Fordi det å skape en reell og bæredyktig forandring krever tid, en kontinuerlig innsats og en sterkt politisk vilje.  En reell forandring baserer sig på viten og en erkjennelse at ”den gamle måten” er en barriere i forhold til utvikling og den fremtid som vi alle ønsker.