Helt siden det uhyggelige massemordet ved hjelp av bombe og skytevåpen har jeg tenkt på hva jeg skal si, hva man kan skrive. Dessuten, i mitt tilfelle, være på ferie med nære og kjære, 30 mil unna Oslo og Utøya skapte en følelse av hjelpeløshet.
Jeg føler at ord blir for lite, hjelp og medfølelse blir for langt unna, det er en tomhet og frustrasjon som brer seg og som jeg opplever er vanskelig å sette ord på.
Nesten 100 personer har blitt drept, mesteparten for at de har et politisk engasjement av en person som; sitat fra hans politiske forebilde Fjordmann: et monster som fortjener akkurat lite like sympati som han gav til sine uskyldige, ubevæpnede ofre”

Mine tanker går til de etterlattes familier, hvor mange personer som er blitt frarøvet sin fremtid og hvor mange familier hvor en nær og kjær er blitt drept i kampen for demokrati, uansett om det er politisk eller som del av statsapparatet. Det aller beste som vi som er politisk engasjerte kan gjøre, det er å fortsette kampen for et demokratisk og rettferdig Norge, og ikke la hat og de mørke kreftene sette dagsorden!