Brennpunkt på NRK presenterte i sitt program i går Brustne hjerterom, en historie om de mest utsatte vi har i vårt samfunn – barnen! To meget sterke historier ble presentert, som fikk flere enn meg til å felle en tår. Samtidig stod representanter for de kommunene som håndterte sakene frem og presenterte sin versjon av saken. Det er ikke noe tvil om at her står ord mot ord, interesser mot interesser og fagkunnskap mot medmenneskelig kjærlighet. Det er derfor barnevernssaker er så vanskelig. At barnas beste er viktigst er vi alle enige om! Men det er i de tilfeller hvor omsorgspersoner og barnevernet er uenige som lovteksten må endres.
Jeg mener at det er tre saker som må endres i barnevernlovenumiddelbart:
Forslaget om mekling som kommer fra Barne- og familieminister Solveig Horne er en god ide, men jeg mener at denne skal plassers hos fylkesmannen. Anledningen er enkel: særlig i små kommuner (og i de tilfeller hvor det finnes interkommunalt samarbeid) kan de som sitter i dette foreslåtte meklingsutvalget være så knyttet til både enkelt individer og til barnevernet at det kan være vanskelig å fatte gode avgjørelser. Derfor må meklingen håndteres på fylkeskommunalt nivå og tidsfestes.
Det andre er at i særskilte tilfeller må frikjøpsordningen for fosterforeldre gis reelle økonomiske vilkår. Det kan umulig være slik at personer som er godkjent som fosterforeldre og utfører oppgaver for kommunen ikke skal få reell økonomisk kompensasjon for dette. Vedtaket skal fattes på fylkesnivå, og kostnaden skal fordeles likt mellom stat og kommune. Grunnen til dette er, nok en gang, små kommuner med trange budsjetter ikke av budsjettmessige hensyn verken skal sitte med en ekstra økonomisk belastning eller dekke opp hull innen andre områder innen de kommunale tjenestene.
Og som siste punkt: Fosterforeldre som kommer innunder denne ordningen skal tildeles pensjonspoeng for utført arbeid, på likt nivå med “vanlige” kommunalt ansatte.