I wrote a chronicla in yesterdays VG about politicians and the use of Twitter, and I will publish it here on my blogg. For all my english readers, you’ll have to excuse me, it’s in Norwegian.
Twitter blant politikere – kirkegården for relasjoner
De, særdeles, siste seks månedene har politikere og politiske partier i Norge kastet seg på den sosiale medier-bølgen, og fremst blant politikere har Twitter (en mikroblogging tjeneste hvor du kan skrive en melding på maks 140 tegn) blitt brukt som verktøy for å uttrykke sine meninger.
I det siste har det kommet frem eksempler på at våre politikere ikke vet hva de holder på med!
Med tanke på hva som har skjedd mener jeg derfor det at det er på sin plass å sette dette litt i sammenheng og gjøre noen refleksjoner.
Sette i gang ’noe’ innen sosiale medier, det gjør det aller fleste om dagen og grunnen til dette er bare for at alle andre gjør det! Det finnes ingen gjennomført tanke, ingen strategisk plan og ingen struktur på hvorfor man gjør dette. Politikere engasjerer seg ikke på Twitter for at man ser på dette som en forlengelse av demokratiet eller direkte velgerkontakt, nei – det handler kun om å odle sin egen merkevare og sitt ego. Starte opp en Twitter-profil med stort ståhei og oppmerksomhet i media, for i løpet av altfor kort tid ikke poste nye meldinger og enda verre, slutte svare på kommentarer, vel…
I Sverige ble denne trenden så åpenbar i forbindelse med EU-valget nylig at det til og med finnes et navn for dette; “å gjøre en @MSahlin” (Etter lederen og statsministerkandidaten for Socialdemokraterne). Her i Norge kanskje vi skal kalle det å gjøre en @Navarsete, etter rubrikken i Dagens Næringsliv 14. Juli hvor hun uttaler ”hun er på Twitter, men poster innimellom”.
Twitter har i den senere tid, og kommer helt sikkert frem mot valget, til å bli enda røffere og mer tabloid i tonen enn hva som faktisk er etikette! Den enkle anledningen til dette er at mengder av journalister er aktive Twitter-brukere. For å nå frem til de brukes alt mer spissede formuleringer og større bokstaver blant politikere, både bevisst og som lekkasjer. Dette igjen viser hvilken liten forståelse og kunnskap politikere har om nettetikette. Nettetikette handler jo om vanlig folkevett, et skrekkelig eksempel er stortingsrepresentanten Jørund H. Ryttman som den 15. Juli skrev på Twitter at ”han hadde blitt påkjørt av en innvandrer”. Etter en liten storm på Twitter fikk Ryttman fjernet denne meldingen, men skaden var allerede skjedd. Et annet eksempel er kjeften som jeg fikk av Abid Raja, når jeg på en meget høflig måte reflekterte over hans innvandringsutspill, som fikk stående applaus av Vidar Kleppe. Hans tilsvar reflektere på ingen som helt måte mine kommentar. Men, han skal har ære for at han tross alt svarte, til forskjell fra Ryttman og andre politikere som jeg har prøvd å ta kontakt med.
Dette er bare noen eksempeler på at partiene aksepterer denne ’skyte-fra’hofta’-modellen i altfor stor grad, og det handler selvsagt om en altfor liten digital kompetanse hos de politiske partiene, man er altfor tradisjonell i sin måte å arbeide på.
Twitter og sosiale medier, og de andre digitale plattformene hvor man er tilstede, handler om å kommunisere – man bruker den kun i dag som en megafon og overser den reelle kommunikasjonen, partiene håndterer de digitale kanalene på samme måte som man alltid har drevet valgkamp, tradisjonell en-veis kommunikasjon mot velgerne.
En liten interessant detalj som jeg har oppdaget er at det oftest er de kandidatene som ligger nære grensen for å komme inn på Stortinget som skaper mest mulig røre på Twitter og uttrykker seg høyest. Samtidig blir det et paradoks at partiet som har gjort dette i mange år i tradisjonell media, Frp, nesten er fraværende på Twitter.
Denne måten å kommunisere, eller kanskje brist på kommunikasjon, har på mange måter flere likhetstegn med hva som skjedde når partier skulle gå på nett for første gang. Vi som har holdt på med nett en stund husker omtrent den samme diskusjon for ti år siden som man i dag omtaler de nye digitale kanalene på. Nettet er en trend som kommer til å gå over osv. De politiske nettstedene ble derfor i noen tilfeller det som er blitt kallet informasjonskirkegårder, t.o.m. i dag ligger det ’nyheter’ som er over 1 år gamle på førstesiden til partiledere – men med de nye digitale kanalene blir konsekvensene verre mener jeg – man bygger relasjonskirkegårder.
I dag, med et klikk ser du om det ikke har skjedd noe og våre politikere som søker vår tillitt kan ikke lenger sluntre unna. Med en Twitter-konto eller en blogg så blir det så åpenbart pinlig når det ikke skjer noe. Og hvis de som er aktive i de nye kanalene virkelig vil stryke under på dette, da slutter de rett og slett å ta del i konversasjon som foregår på, vel å merke, på de stedene hvor de selv har initiert dialog! Som omtalt i eks Dagbladet den 12. Juli, hvis noen mener noe annet enn deg selv – da stenger man de ute fra dialogene. Det er da våre politikere bygger sin egen relasjonskirkegård!
Ingen, og da mener jeg ingen, virker ta dette innover seg og svare alle de som poster kommentarer mener og føler. Dette bare viser, satt på spissen, at de faktisk ikke vil kommunisere med oss, eller viser så absolutt at man ikke skjønner hvordan man gjør det, eller egentlig, at man ikke skjønner hvordan sosiale medier fungerer – til tross at man har uttalt at man vil skape en dialog så blir konsekvensen at de skaper en relasjonskirkegård for seg selv mot oss velgere!