Dagens energipolitiske landskap står Norge ved et kritisk veiskille når det gjelder implementeringen av EUs fjerde energimarkedspakke. Det er essensielt å først avklare en utbredt misforståelse: Implementeringen av denne pakken vil ikke undergrave Norges suverenitet over våre mest verdifulle energiressurser.
La oss være krystallklare på hva som forblir under norsk kontroll:
Den fulle beslutningsmyndigheten over etablering og plassering av nye kraftverk, enten det dreier seg om vindmøller som preger horisonten, vannkraftanlegg i våre majestetiske fjell, eller solcelleparker.
– Den strategiske kontrollen over utbygging av utenlandskabler, som fungerer som energibroer mellom Norge og Europa.
– Det historisk viktige offentlige eierskapet av våre vannkraftressurser, som har vært en bærebjelke i utviklingen av det norske velferdssamfunnet.
Fornybardirektivet, som er en del av pakken, introduserer riktignok nye krav til mer effektive beslutningsprosesser. Men dette rokker ikke ved det grunnleggende prinsippet om at norske myndigheter beholder det avgjørende ordet i konkrete utbyggingssaker. Den opphetede politiske debatten har dessverre tidvis tilslørt denne realiteten.
Norge befinner seg i en særegen posisjon gjennom vår tilknytning til EUs energimarked via EØS-avtalen. Vår integrasjon i dette markedet har utviklet seg gradvis, fra implementeringen av andre energimarkedspakke i 2006 til den tredje pakken i 2019, som kom et helt tiår etter EUs vedtak. Dette tidsspennet illustrerer både kompleksiteten og treghetene i systemet.
Den nåværende situasjonen kan best beskrives som å delta i en avansert sjakkturnering hvor Norge insisterer på å spille med regler fra 2009, mens alle andre deltakere har oppdatert sitt regelverk til 2019-standard. Dette skaper en uholdbar situasjon i et komplekst sammenvevd marked hvor presisjon og harmonisering er avgjørende.
Det europeiske kraftmarkedet er ikke bare et enkelt handelssystem, men et komplekst nettverk av sammenkoblede systemer, regulert av detaljerte direktiver og forordninger. Norges posisjon i dette systemet blir stadig mer utfordrende når vi opererer med utdaterte regler.
Kritikere argumenterer for at Norge burde isolere seg fra det europeiske kraftmarkedet og satse på energiautarki. Men dette overser den fundamentale verdien av energiutveksling, særlig i kritiske perioder som under kalde vinterdager når importmuligheter kan være avgjørende for forsyningssikkerheten.
Realiteten Norge står overfor er knallhard:
Enten aksepterer vi de gjeldende reglene for det indre energimarkedet og forblir en integrert del av det europeiske systemet
Eller vi risikerer å bli ekskludert når EUs tålmodighet med vår særstilling omsider tar slutt
Det er en illusjon å tro at vi kan fortsette med et slags “à la carte”-medlemskap hvor vi selv velger hvilke regler vi vil følge. Den eneste måten Norge kan få direkte innflytelse over utformingen av fremtidige markedsregler, er gjennom fullt EU-medlemskap – men det er en separat og enda mer omfattende diskusjon.
Denne situasjonen krever en nøktern og pragmatisk tilnærming. Det handler ikke om hvorvidt vi liker alle aspekter ved fjerde energimarkedspakke, men om å erkjenne at vårt nåværende forhold til det europeiske energimarkedet ikke er bærekraftig uten en oppdatering av regelverket.