INMA gjennomførte i går sin årlige 8-minutes konferanse, fordragsholderene får lov til å snakke åtte minutter om et eller annet tema, relatert til digitalt/markedsføring osv.
Selv mener jeg at årets konferanse holdt et mye høyere nivå enn i fjor. Foredragsholderne holdt jevn over en jevne og bedre kvalitet!
Noen hightlights for meg var Paal Fures filosofiske betraktninger om digitalt vs renessansen, Henriette Høyer casestudy på hvordan NSB jobber i sosiale medier, Ingeborg Volan som lurte på hvorfor ingen ville selge til hennes mor og Jan Ove Kjøndals engasjerende innlegg hva du skal tenke på ved utvikling av mobilapplikasjoner.
Og, som ifjor: her kommer alle 8-minutes tweets – litt lang billedfil, I know, bare å øke størrelsen og scrolle.

En mobilstudie fra Potentialpark viser at 57% av de som søker jobb vil gjøre dette ved hjelp av mobil.
Studien presenteres på torsdag, den 17 november, men Mashable har skrevet om dette og jeg gjengir artikkelen under. Finnes mange interessante tall å tenke på for rekrutterings firmaer og andre selskaper som har behov av folk.

Her er artikkelen fra Mashable:

Over the past few years, social media recruiting has garnered a lot of discussion in the HR world — mobile recruiting, on the other hand, is a topic that has yet to make it into the mainstream conversation.

Employers lack knowledge of how job seekers are using mobile devices and how their businesses could take advantage of the mobile web to find top talent. As a result, only a limited number of employers have implemented mobile recruiting strategies via apps and mobile websites, according to a study by online recruiting research lab Potentialpark.

For the study, Potentialpark surveyed more than 30,000 job seekers worldwide and analyzed the mobile career presence of more than 350 top employers in the U.S., Europe and Asia. Since the data has not yet been published online, Mashable spoke with Potentialpark about its findings.

The study found that a healthy 19% of job seekers use their mobile devices for career-related purposes (and more than 50% of could imagine doing so), yet only 7% of employers have a mobile version of their career website and only 3% have a mobile job app.

One out of five job seekers may not sound like a huge deal, but it’s no number to scoff at. Since smartphone adoption rates are ever-increasing, this number will likely increase as more mobile users get the power of the Internet into their palms.

So, what exactly are job seekers looking to achieve on their mobile devices? Potential recruits want to use their mobile phones to look for jobs and receive job alerts — but they have many other activities in mind, as illustrated in the graph below.

While employers aren’t quite up on their mobile game this year, Potentialpark believes more companies will get into the mobile recruiting game in the coming year. In a separate Potentialpark survey of 150 employers, 75% of respondents stated they were planning to have either a job app or mobile career website by September 2012.

Godt skrevet fra Gawker, og isteden for at jeg skriver noe tilsvarende mener jeg dette er viktig å tenke på – derfor klipper jeg bare en del rett ut fra artikkelen:
——————————————————————————————————————
In the days after Steve Jobs’ death, friends and colleagues have, in customary fashion, been sharing their fondest memories of the Apple co-founder. He’s been hailed as “a genius” and “the greatest CEO of his generation” by pundits and tech journalists. But a great man’s reputation can withstand a full accounting. And, truth be told, Jobs could be terrible to people, and his impact on the world was not uniformly positive.

The internet allowed people around the world to express themselves more freely and more easily. With the App Store, Apple reversed that progress. The iPhone and iPad constitute the most popular platform for handheld computerizing in America, key venues for media and software. But to put anything on the devices, you need Apple’s permission. And the company wields its power aggressively.

In the name of protecting children from the evils of erotica — “freedom from porn” — and adults from one another, Jobs has banned from being installed on his devices gay art, gay travel guides, political cartoons, sexy pictures, Congressional candidate pamphlets, political caricature, Vogue fashion spreads, systems invented by the opposition, and other things considered morally suspect.

Apple’s devices have connected us to a world of information. But they don’t permit a full expression of ideas. Indeed, the people Apple supposedly serves — “the misfits, the rebels, the troublemakers” — have been particularly put out by Jobs’ lockdown. That America’s most admired company has followed such an un-American path, and imposed centralized restrictions typical of the companies it once mocked, is deeply disturbing.

But then Jobs never seemed comfortable with the idea of fully empowered workers or a truly free press. Inside Apple, there is a culture of fear and control around communication; Apple’s “Worldwide Loyalty Team” specializes in hunting down leakers, confiscating mobile phones and searching computers.

Apple applies coercive tactics to the press, as well. Its first response to stories it doesn’t like is typically manipulation and badgering, for example, threatening to withhold access to events and executives. Next, it might leak a contradictory story.

But Apple doesn’t stop there. It has a fearsome legal team that is not above annihilating smaller prey. In 2005, for example, the company sued 19-year-old blogger Nick Ciarelli for correctly reporting, prior to launch, the existence of the Mac Mini. The company did not back down until Ciarelli agreed to close his blog ThinkSecret forever. Last year, after our sister blog Gizmodo ran a video of a prototype iPhone 4, Apple complained to law enforcement, who promptly raided an editor’s home.

And just last month, in the creepiest example of Apple’s fascist tendencies, two of Apple’s private security agents searched the home of a San Francisco man and threatened him and his family with immigration trouble as part of an scramble for a missing iPhone prototype. The man said the security agents were accompanied by plainclothes police and did not identify themselves as private citizens, lending the impression they were law enforcement officers.

Steve Jobs created many beautiful objects. He made digital devices more elegant and easier to use. He made a lot of money for Apple Inc. after people wrote it off for dead. He will undoubtedly serve as a role model for generations of entrepreneurs and business leaders. Whether that’s a good thing or a bad thing depends on how honestly his life is appraised.

Disruptive Media i Sverige skriver mye bra. Idag kom de med fem spørsmål som alle bedrifter bør stille seg, sett i forhold til sin digitale strategi.
Jeg har tatt meg friheten å oversette den til norsk:
———————————————————————————————————————-
Gjør et tankeeksperiment med din virksomhet. Hvordan skulle det forandre virksomheten hvis:

… dere får ikke bruke papir. Ikke noen arkiv eller permer. Ikke noen trykte bøker eller referanseverk. Ingen utskrifter. Ikke noe brev.
… dere får ikke bruke annonsering av noe slag.
… dere får ikke bruke telefon for vanlige samtaler.
… dere får ikke bruke epost innen virksomheten.
… dere skal ha 50-90 prosent av salget (eller ærendhåndteringen hvis dere er en offentlig myndighet) via internet. Hvordan tilpasser dere produktene og tjenestene slik at de er lett forstålige i den kanalen?
… dere står foran det faktum at minimum 40 prosent av de ansatte skal i gå i pensjon innen fem år og erstattes med nye unge talenter som er vokst opp med Mac, sosiale medier og MSN. Hvordan får dere de til å velge dere som arbeidsgiver?
… deres skal være igang med den kontorsbaserte virksomheten innen tre timer, til tross for at alle datamaskiner er blitt stjålne eller kontoret har brent opp.

De svar du og dere får frem er begynnelsen på den forandring dere trenger å gjøre for å fortsatt være relevante om fem år!
Eller??

Her er linkentil den originale teksten

Mark Mahaney fra Citi viste for noen uker siden neon temmelig dramatiske tall. I undersøkelsen fra Citi Investment and Research vises at amerikanske innebyggere nå bruker 16 % av sin totale tid online på Facebook. Første kvartal ifjor brukte de de under 8 % av den totale tiden. Spørsmål, noen som har tilsvarende tall for Norge?
Når Facebook fortsetter med utvikling at nettstedet, engasjement, markedesførere og media selskap blir hele tiden fortalt (og ikke minst, de forteller seg selv), de må bruke Facebook enda mer. Det kan vi se ikke minst her i Norge hvor mange begynner å bruke Facebook-profilen til å kommentere på nettaviser, Budstikka er kanskje det siste eksemplet.
Men hva er “å være” på Facebook egentlig? Nå har det jo ikke bare blitt noen som faktisk er helt essentielt, det er også et praktisk spørsmål. Uansett hvor mye Facebook ønsker å knytte seg mot merkevarer, det er fortsatt en sosialt nettsted, et sted hvor venner & bekjente oppdaterer hverandre med mer eller mindre “meningsløs” informasjon om barn, trening, weekendturer, youtube-videos osv.
Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dette kommer til å utvikles, sosiale nettsteder har jo aldri vært et godt sted for annonsører, slik vi kjenner tradisjonell annonsering på nett.
Fortsette lær følge…

Oppdatert den 19. september: Og – det har ikke skjedd en ting! Stillheten fra Facebook er ørebedøvende! Finner dette temmelig utrolig! Noen som har lyst å purre ?!?
———————————————————————————————————————–
Dere som leser denne bloggen vet jo at jeg har vært engasjert i Miljøpartiet De Grønne, særlig under valgkampen. Ved siden av å være kandidat har jeg bistått innnen sosiale medier og Google Ads. Vi kjør igang en vanlig AdWords kampanje som tikker og går, alt er fryd og gammen.
Sist fredag, den 9 september, tar det hus i helvete. Venstre ringer partikontoret rett over lunsj og er furore over denne annonsen som er lagt ut:
Partikontoret ber meg endre, jeg gjør det (her snakker vi litt forbi hverandre – jeg tror de mener våre Google AdWords for jeg kan ikke se annonsen da jeg er i Bærum) men skjønner etter noen timer at ingenting har skjedd – her er det snakk om noe annet.
Etter at telefonen går varm på ettermiddagen for å finne ut om dette er noen internt som har vært kreativ skjønner jeg og vi at dette ikke er tilfelle. Da begynner jakten på Facebook. Har dere prøvd dette, få tak på et tlf nr eller en mailadresse til noen i Facebook som kan hjelpe til??

Jeg begynner med å legge ut denne på Facebook Marketers Norway , da jeg vet at Petter Høie, Facebooks representant i Norge følger med og svarer temmelig raskt på de spørsmål som stilles. Ingenting skjer! Jeg sender mail til Petter (får adresser fra velvillige konsulenter!) – ikke noe svar!

Jeg får hjelp av flere konsulenter som har/har hatt mye med Facebook å gjøre, de ser problemstillingen og bidrar med å få kontakt med Petter, eller andre kanaler i Facebook.
Fortsatt skjer ingenting! Jeg er nå temmelig desperat og legger ut denne tre dager senere:
Idag, den 16 september har jeg og vi fortsatt ikke fått noen form av svar! Og det mener jeg er skikkelig ille, for det reiser en del spørsmål.

I dette tilfelle er det altså noen som har stjålet vår merkevare. En eller annen bruker MDG navn og profil uten å ha fått godkjennelse av de i partiet som har myndighet til det kan publisere annonser uten at Facebook reagerer. (Det må så være, man må stole på de som legger inn annonser er rett folk)
Men, når man som eier av merkevaren GJØR ALT som står i sin makt for å få tak på Facebook eller en representant – da er det kjørt! Hvorfor skal det være så vanskelig å få svar fra verdens største sosiale nettverk?

Og, det kanskje aller viktigste, hvordan kan jeg vite at de som legger ut annonser for merkevarer er de som de utgir seg for å være? Ja, denne annonsen støttet MDG og peket mot vår hjemmeside. Så, hva gjør Facebook når de som “låner/hi-jacker” merkevarer har kriminelle hensikter? Hvordan kan dette tjene Facebooks egen merkevare og forretningsdrift når jeg som eier av merkevaren ikke får tak på Facebook? Og hvorfor vil ikke Facebook hjelpe til?

Mange spørsmål, ingen svar fra Facebook – og deres opptreden i dette tilfelle er skikkelig elendig!!

Kan jo ikke bare skrive masse om politikk, inimellom må det jo også bli fag! Glede! INMA’s Faggruppe for Innsikt og Trender har gjort en intervju omkring hvordan valgkampen er blitt forandret med alle de nye tekniske mulighetene som finnes.
Jeg intervjuet Miljøpartiet De Grønnes nasjonale talsperson Hanna Marcussen omkring hennes tanker – det er bare å klikke å se:

Da er den endelig på plass, min iPhone app. Hvorfor? Jeg tenkte se om dette kan være enda en kommunikasjonskanal for å vise hvilken politikk som jeg og MDG står for og hva jeg tenker jobbe for hvis vi får tilstrekkelig antall stemmer i kommunevalget Bærum og til Akershus fylkesting.

Skal på ingen som helst måte si at den er spesiellt avansert, men en enkel listing på hva jeg skriver, når jeg er ute på stand i en kalender, at du kan kommentere og komme med ideer på hva som er viktig for deg.

Har du noen ideer på hva du ønsker at jeg og MDG skal ta opp, vær så snill og ta kontakt meg – det er dine tanker som jeg vil ha med, hvis jeg og MDG får muligheten til å representere deg!

De siste tallene for bruken av sosiale medier. Tallene viser at sosiale medier som begrep fortsatt vokser, men er det kanskje på tide og revurdere dette som begrep. Annette Kallevig skrev et blogginnlegg på Sosialkontoret at det er på tide å legge ned dette uttrykket, og heller gå inn for den sosiale webben (her er jeg usikker, skriver man weben eller webben??).
En interessant spørsmålsstilling. Har ikke helt konkludert med hva jeg synes, men er ikke Annettes tanker bare et nytt navn på noe gammelt? Skal vi gå inn for enda et begrep som blir et “buzz” uttrykk? Kan vi ikke beholde sosiale medier som begrep da endelig alle forstår hva det faktisk betyr?

Dette tror jeg virkelig på! Square, en tjeneste for alle, eller kanskje mer spesfikkt, gir alle små som selger noe ta betalt med kreditkort via mobilen! En liten plastbit som du trykker inn i uttaket til hørlurer på mobilen, siden trekker selgeren kortet og eieren av kortet signerer siden på skjermen. Smart, ikke sant?

Her er en amerikansk video hvordan dette funker:

http://www.youtube.com/watch?v=nXtRGHcx2h8

Gründeren Jack Dorsey sier nå at de har passert 3 millioner dollar/dag-grensen og jeg venter bare på at noe tilsvarende kommer hit til Norge. Tenk alle små som selger pølser, ballonger osv osv – det blir butikk det!